Umeå universitets logga

In recent decades, collaboration has become a common policy instrument in public administration, both internationally and in Sweden. Inspired by scholarly literature on collaborative governance, the aim of this study is to analyze the crucial role of public administration in the design and implementation of collaborative governance. Drawing on several years of research on Swedish forest policy and governance, our work is based on extensive empirical material, including 88 semi-structured interviews, observations, written comments from open public consultations and actors, enacted policy documents, open public hearings and a survey. Our results confirm that factors related to process design strongly affect the outputs and outcomes of collaboration in public administration. We assert that public officials should meticulously design and adapt the collaborative process during its initiation and progress, according to the policy problem and actors' incentives and motivations to participate. However, despite good intentions by public officials, the overarching priorities and contextual factors governing the policy area must be set by elected decision makers at an early stage to establish democratic accountability and high levels of policy legitimacy and acceptance. A major implication for public administration is that the increasing use of collaborative governance may be highly inefficient if it is difficult for participants to draft shared objectives and provide intended outputs because of low levels of trust, and different interpretations of knowledge and norms. Finally, in contentious policy areas, such as forest policy, political priorities must sometimes be set by elected decision makers rather than through collaborative processes.

Det har den siste tiden vært en del innlegg om lakseforvaltninga i Tanavassdraget i Ságat, og klima- og miljøminister Bjelland Eriksen har også kommentert bruken av tradisjonskunnskap i forvaltningen av Tanavassdraget i spørretimen på Stortinget.

På spørsmål fra Lars Haltbrekken (SV) om statsråden vil ta initiativ til å opprette et råd for Tanaelva for tradisjonell kunnskap, var svaret at «spørsmålet om å opprette et eget råd for tradisjonell kunnskap om Tanavassdraget har tidligere vært diskutert med lokale rettighetshavere og Sametinget. Dette er noe jeg og departementet vil vurdere videre. Det pågår også forskning på nettopp hvordan tradisjonell kunnskap kan bedre integreres i forvaltningen av Tanavassdraget, gjennom det norsk-finsk-svenske Recosal-prosjektet. Det vil være naturlig å avvente hvilke resultater og anbefalinger som kommer fra dette prosjektet og hvordan disse eventuelt kan bidra til å styrke forvaltningen av Tanavassdraget».

Recosal-prosjektet ledes av det finske naturressursforskningsinstituttet (LUKE), og de norske partnerne i prosjektet er Norsk institutt for naturforskning (NINA) og UiT – Norges arktiske universitet. Umeå Universitet i Sverige er også partner i prosjektet. Prosjektets mål er å bidra til gjenoppbygging av laksebestandene i Tanavassdraget basert på både vitenskapelige metoder og lokal og tradisjonell kunnskap.

En del av motivasjonen for dette forskningsprosjektet er den mangeårige kritikken av mangelen på inkludering av tradisjonell kunnskap om laks i forvaltningen, og da særlig i Tanavassdraget. I denne konteksten er alle gode forslag om hvordan lokal og tradisjonell kunnskap bedre kan integreres i kunnskapsgrunnlaget for forvaltning svært velkomne. At det foregår en demokratisk prosess (at det har vært «diskutert» tidligere) om oppretting av et råd for tradisjonell kunnskap, som Bjelland skriver, er derfor positivt. Spørsmålet fra Haltbrekken, som har vært stilt mangfoldige ganger i ulike varianter og fra ulike hold, er derfor både betimelig og presserende.

Vi deltar i flere forskningsprosjekter som berører lakseforvaltning og tradisjonskunnskap om laks generelt, og i Tanavassdraget spesielt. Forskere i NINA deltar også i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, og i forsknings- og overvåkingsgruppa for Tanavassdraget, noe som blant annet innebærer jevnlig innhenting av lokal kunnskap om status for ulike fiskebestander i sidevassdragene og i hovedelva i Tanavassdraget. Forskningsprosjektet Recosal er et uavhengig prosjekt finansiert av det europeiske forskningsprogrammet Biodiversa+, som betyr at mandatet for forskningen ikke kommer fra myndighetene, til forskjell fra mandatet til forsknings- og overvåkingsgruppa.

Som forskere som er på leting etter legitime prosedyrer og måter å inkludere denne kunnskapen både i egen forskning og i forvaltningssystemet, vil eksistensen av et formelt råd for tradisjonell kunnskap være positivt for forskning, overvåking og forvaltning av vassdraget. Hvordan dette rådet skal se ut, hvem det skal bestå av, hvilken rolle det skal ha i forskning og i beslutningsprosesser osv., er også relevant å undersøke videre. Det finnes flere modeller for dette som tidligere forskningsprosjekter på samme tema har undersøkt, og som Recosal-prosjektet også er i gang med å undersøke.

Det har allerede kommet forslag til hvordan departementet kan få til en bedre inkludering av lokal og tradisjonell kunnskap fra flere hold, og vi ser liten grunn til at ytterligere anbefalinger fra akkurat vårt forskningsprosjekt Recosal kommer til å gjøre en stor forskjell.

En god grunn måtte da være at rådet vil komme fra en gruppe forskere hvor medlemmer av forsknings- og overvåkingsgruppa for Tanavassdraget er aktive medlemmer i prosjektet. I så tilfelle er det interessant at departementet venter på råd fra akkurat denne gruppa, og ikke agerer på funn fra annen forskning som har påpekt behovet for oppretting av klare og legitime prosedyrer for inkludering av lokal og tradisjonell kunnskap i forsknings- og forvaltningsprosessene.

Recosal-prosjektet er i et stadium av sitt prosjekt hvor vi arbeider med å innhente godkjenning (såkalt Free, Prior and Informed Consent) fra Sametingene i Finland og Norge til å gjøre forskning langs Tanavassdraget.

Denne godkjenningen krever en prosess for å innhente kollektivt samtykke fra sentrale fiskefellesskap, Tanavassdragets fiskeforvaltning og andre aktører langs vassdraget til forskning på lokal og tradisjonell kunnskap.

Så langt har denne prosessen vært lærerik, og tidkrevende. Vi tror at en institusjonalisering av slike samtykke-prosedyrer ville gjort forskningsprosjekter på Tanavassdraget langt mer legitime og berikende enn i dag.

Et råd for tradisjonell kunnskap som kunne håndtert slike prosesser for kollektivt samtykke kan være en god måte å løse dette på. Som forskere stoppes vi imidlertid av at det er ulike og motstridende prosedyrer for å innhente disse samtykkene, og for å etablere gode og kollaborative forskningssamarbeid.

I prosjektet Recosal prøver vi oss frem med ulike tilnærminger, men det er ikke vår rolle å etablere strukturer og prosedyrer for forskningssamarbeid omkring lokal og tradisjonell kunnskap, eller å bestemme hvem som er de legitime partnerne langs vassdraget. Derfor vil også vi spørre statsråden om han vil ta initiativ til å opprette et råd for tradisjonell kunnskap, som vil gi innhenting av lokal og tradisjonell kunnskap langs vassdraget gode og forutsigbare rammer for fremtida.

La oss med en gang slå fast at det ikke er vår rolle som forskere å stå i veien for demokratiske prosesser om prosedyrer for inkludering av lokal og tradisjonell kunnskap i forvaltningsprosesser. Om departementene i Norge og Finland, Sametingene og Tanavassdragets fiskeforvaltning og de finske fiskefellesskapene er i gang med å lande beslutninger om et råd for tradisjonell kunnskap støtter vi dette helhjertet og ser frem til å etablere gode samarbeidsrelasjoner mellom våre forskningsmiljøer og et slikt råd i fremtiden.

This empirical study investigates how "gender is done" within Swedish wildlife management by identifying prevailing gender norms, and how gender norms can be challenged from a norm-critical perspective, in order to promote women's participation. The basis for the study is an ongoing evaluation of the Swedish Hunters' Association training initiative to increase women's participation in moose management groups. Three main norm categories are identified: performance; social interaction; and hunting as a lifestyle. Recommendations for continued gender equality work include active leadership in gender equality issues, a review of potentially excluding structures, promoting female mentors and networks, and the use of formal and transparent recruitment procedures. An understanding of norms affecting women's participation (or nonparticipation) in wildlife management is fundamental to design effective training, recruitment and nomination strategies in the future.

Energiöverenskommelsen från 2016 slår fast att alla Sverigesvattenkraftverk ska förses med moderna miljövillkor. Idagsläget bedrivs många anläggningar med gamla tillståndmed lägre satta miljökrav än vad som behövs för att uppfyllanationella miljökvalitetsmål och EU:s vattendirektiv (Prop.2017/18:228; Prop. 2017/18:243). För att uppfylla dagensmiljökrav kan det i vissa fall komma att kräva att kraftverkenminskar sin produktion. Samtidigt har vattenkraften encentral roll i det svenska elsystemet – en roll som förstärksi och med samhällets elektrifiering och det ökade behovetav fossilfri el. Ambitionen är att moderna miljövillkor skasäkerställa både största möjliga nytta för vattenmiljön samtidigtsom en effektiv tillgång till vattenkraftsel bibehålls.Hela miljöomprövningen väntas ta omkring 20 år. För atteffektivisera och göra den komplexa processen mer legitim har kollaborativ styrning i form av samverkan mellan olikaintressenter introducerats.

Rapporten belyser vindkraft idag och i framtidsscenarier för en storskalig utbyggnad. Utgångspunkt är markanspråk, i nutid och enligt Energimyndigheten och Naturvårdsverkets nationella strategi för hållbar vindkraftutbyggnad. Rapporten innehåller sju delstudier med resultat på nationell nivå för olika regioner, landsdelar, län och kommuner samt renskötselområdet och samebyar. Resultaten tolkas i förhållande till konfliktrisker samt till integrations- och synergimöjligheter när vindkraft tar en allt större plats i landskapen. 

Forskarna har analyserat markslag, riksintressen, formellt skyddade områden och markägande. Landbaserad vindkraft byggs mest på skogsmark, ägd av privata skogsbolag med andra markslag och ägarförhållanden som ökar i närområdet. I skog ser forskarna möjligheter till integration, med vindbruk som en del i skogens mångbruk. Utbyggnaden av vindkraft skapar ett incitament för en strategisk och operativ landskapsplanering i Sverige, vilket det finns ett stort behov av.

För vindkraften bör lokala förutsättningar underbygga regionala och nationella utbyggnadsramar. För detta behöver den kommunala kapaciteten stärkas. Däremot kan riksintressen, i nuvarande form, inte fylla funktionen som planeringsverktyg. 

I rapporten ingår även en medieanalys om hur debatten om vindkraft i media har kommit att involvera allt fler aktörer och blivit alltmer komplex.

This article critically examines the state's steering capacity of ‘green innovation’ programs using Sweden's implementation of the agricultural European Innovation Partnership (EIP-AGRI) as a case representing part of the EU's Green Deal. The innovations should promote the competitiveness of rural areas and contribute to national environmental protection and climate goals.

We found that despite expectations, implementation rests on compartmentalized networking within the agricultural sector, prioritizing increased ‘competitiveness’ before ‘green’ development, and interpreting ‘innovation’ mainly in the technical sense. The results indicate that the state´s steering capacity of ‘green innovation’ programs meets several obstacles: the overall goals from the top tend to be both too many and too vague, leaving it to the administration to interpret what kinds of features should be prioritized from below. The state's steering in the case of EIP-AGRI relies mostly on internal agricultural expertise contrary to previous research that suggests a recent ‘de-compartmentalisation’ of European agricultural policymaking.

Onshore wind power is increasingly expanding to meet global and national goals to increase renewable, clean, and fossil-free energy production. In many countries and regions, however, historical and current land use is extensive, and the expansion of wind power has to be well-tuned to avoid risking irreversible legacy losses of existing and traditional land uses, landscape values, and cultures. Hence, assessments of the siting premises of current and forecasted expansion of wind power are strongly needed as a basis for sustainable planning. We present a study from alpine to temperate biomes in Sweden, where an ambitious onshore wind power expansion strategy has been put in place and will result in Swedish landscapes that are typified by wind power. We explored the existing legal framework—i.e., the national interest for wind power according to the Swedish Environmental Code—concerning the spatial interaction with other national interests for nature conservation, landscape values, and other land uses, and the land cover, landowner, and formally protected areas distribution within wind power sites and in their proximity. We found that the national interest framework does not provide sufficient guidance for locating wind power to avoid spatial overlap with conflicting interests and values. Furthermore, our analysis revealed that wind power is located mainly in forest-dominated landscapes, and on lands where private forest companies are the dominant owners but where the proportion of public and non-industrial private ownership increases in the near surroundings. Finally, we found that large areas of formally protected areas are within the proximate areas influenced by wind power. As an extensive onshore wind power expansion is already going on, and an even more extensive expansion is projected, the ways forward toward a sustainable wind power expansion calls for integrated landscape planning approaches that are based on comprehensive assessments of existing interests and values.

The challenges of environmental and sustainability governance such as dealing with competing goals, multiple interest perspectives and inherent wicked problems increasingly call for collaborative approaches in planning, policy-making, and public management. The collaboration of a diverse mix of public and private organizations is expected to bring resources, knowledge, and perspectives that may reconcile conflicts and improve policy effectiveness. As such, collaborative environmental governance contains considerable promises, seeking to restore trust in government. In this chapter, we will depict how collaborative environmental governance has emerged in current environmental and natural resource policy practice, and discuss the underlying premises for fruitful collaboration. The concept brings in ideas from a range of literatures on planning and policy studies, and overlaps considerably with the concept of network governance. We portray some of the most prominent analytical approaches to collaboration in environmental governance, and end with a section on practical implications and future research challenges.

Media content analysis was used with the aim of developing an understanding of how the debate on large-scale wind power has played out over time in Sweden, especially in relation to the enactment of national interest areas for wind power. Covering the period 1999 to 2019 and using NVivo for coding and analysis, we reviewed a total of 788 articles in both national and regional daily newspapers. To identify which actors are present in media and how they frame large-scale wind power, we conducted a frame analysis by applying three theoretical elements developed by previous media studies. The first is a diagnostic element used to pinpoint the cause to a problem, the second a prognostic element used to pinpoint the solution to a problem, and the third a motivating element used to identify the person(s) or object(s) suffering from the problem, that is, victim. Our results emphasize that wind power in recent years has been framed as a solution more often than a cause to a problem. One prevailing framing is the localization of large-scale wind power per se and conflicts with other land-uses and national interests. We also identify a tension between international and national policy objectives and local implementation of large-scale wind power. Governmental agencies are the most common framers over time, together with individuals (e.g. locals and second home owners) and wind entrepreneurs. Importantly, whereas politicians and wind entrepreneurs most often frame wind power as a solution, individuals frame it as a cause to a problem.

In the global context of rapidly developing wind-power technology, local governments have to balance local interests with larger scale targets when implementing national and international strategies. An implication of a new Swedish national strategy for wind-power development is considerable intrusion into natural resource-rich northern landscapes, where municipalities already strive to manage diverse surface demanding and legally valued land-use interests. Municipalities will thus play a key role in wind-power development. Results of our survey suggest that most municipalities have functioning wind-power plans, linked to their municipal comprehensive planning (MCP). However, so far, relatively few wind-power farms have been established, and municipalities have rarely used their right to veto, suggesting that most have not yet experienced significant problems linked to wind-power development. The municipalities rely on their right to veto, and only a third highlighted planning as a tool for handling the increasing demand for wind-power developments. Legislative changes regarding the right to veto and the status of MCP could affect local self-government considerably. Wind-power development could have major consequences for local landscapes and governments, and a municipal-wide policy regarding future wind-power development and MCP as a mediating tool must be secured to balance local interests with national ambitions.